61 / 76
61
vålerenga
usbl
nytt
1) Interiøret i SMIA Gal-
leri er laget av eierne,
kunstner Merete og blik-
kenslagermester Petter.
2) Trafikkstopper: Dan-
marks gate forvandlet
til utedørscene med
Christiania Damekor,
Akershus kultur- og
teaterlag (AKT) og
publikum.
3) Detalj fra kulturkaféen
SMIA Galleri nedenfor
Vålerenga kirke.
4) Tonje Tovik, Slije
Grynning Rezende og
Cathrin Johansen iført
hvite kitler og kyse, gjen-
skaper Synnøve Findens
historie.
tekst
og
foto
tove
andersson
D
uften fra Smia Galleri, kulturkafeen nedenfor kir-
ken, stod i stor kontrast til det blodige opptrinnet.
Hvert år opptrer teaterlaget ute i det fri og gjen-
skaper historie og dagligliv for alle med interesse
for lokalhistorie. Denne gangen var det Oslos mest
sjarmerende bydel, en bydel med sjel, dropsfargede trehus og
patriotismen vaiende som var kulisse.
”Vandrehistorier fra Kampen og Vålerenga” begynte med
halshugging og vandret videre over til skolen hvor publikum
speidet opp mot himmelen. Høy flydur henter fram spenningen
fra Ekebergsletta i 1910 da Calle Cederström foretok den første
flyturen på norsk jord. Med ett ruller hakekorset ned fra et vindu,
vi befinner oss i 9.april 1940, og føler at vi virkelig har forflyttet oss
i en tidskapsel før vi slår følge med noen musikanter videre ned til
Danmarksgata. Dagliglivet utspilte seg foran og blant publikum
gjennom åtte tablåer fremført i bakgårder, portrom og midt i gata
mens storøyde små og store fulgte med fra vinduene.
Synnøve Finden ligger i en seng i en bakgård i Danmarksgata.
Det heter seg at hun ikke var pen nok til å bli gift og startet pro-
duksjonen av ost, som ble solgt fra en koffert.
Hva glor dere på? buldrer en stemme fra andre etasje i nummer 37
til humring fra publikum, som villig lar seg lede til neste bakgård.
Både sladder, elskov, lek, fyll og spetakkel hører med når man
vandrer i Vålerengas historie.
AKT består av mellom 30-40 amatører fra 8 år og oppover. Tove
S. Christiansen har skrevet manus med historier kjent fra Våle-
renga Historielags bøker. Her er bakgårdshumoren en rød tråd.
Christiania Damekor fremførte sanger i gata, og publikum fikk
også høre Lillebjørn Nilsens viser med tekst av arbeiderklassens
dikter Rudolf Nilsen.
De yngste skuespillerne blir røde i kinnene når både spill, fyll og
løse fugler flakser fritt i stykket ”Østkantunger”. Stykket er skrevet
av 76-årige Liv Hellsaa, en av de fremmøtte. Stykket kan leses i sin
helhet i ”Med sjelen i Vålerenga” (Orion forlag 2002). Livet bak blon-
degardinene i 1940-50 fremsto som svært mye tøffere enn 2010.
Ørefikene fra den opprinnelige historien uteble – heldigvis.
Om noen forvillet seg inn på Vålerenga denne dagen, fikk de
se sigøynere, småjenter i 50-talls kostyme, presten med bibelen
i en hånd og mange andre karakterer som var med på å skape et
så virkelighetsnært bilde av fortiden at det burde vært pensum i
skolen. Tablåene ble avsluttet med ”Cognacfatet”, en klassiker fra
Chat Noir i ren Juster-stil, oppført på ”Sotahjørnet”, et beryktet
hjørne oppkalt etter den lille Sota-kafeen på hjørnet av Strømsvei-
en og Etterstadgata. En av dem som vanket der ble kalt ”Kyter’n”,
Vålerengas store dikter.
På meg hu gjerne skjelte og smelte som en prest.
Og ble hu riktig sinna, så skreik hu som en katt,
som går på frierføtter en deilig sommernatt.
Utdrag av Kyter’n – Wilhelm Holteberg Hansen.
Boka kan kjøpes via Vålerenga Historielag, som arrangerte
”Vandrehistorier fra Kampen og Vålerenga ” i samarbeid med AKT,
et aktivt historielag som arrangerer foredrag og fotoutstillinger
basert på ivrige bidragsytere som gikk sine barnesko på Vålerenga,
Kampen og Etterstad. Vålerenga historielag mottok bydel Gamle
Oslos kulturpris i 2010.
Etter å ha være vitne til en henrettelse anno 2010 verker strupen
og det kniper i magen.
Smia Galleri ligger i Opplandsgata, for dette er a-endingenes bydel.
Brostein, terracottafarget murstein, blyglass og metalldesign fra
smia - som fremdeles eksisterer som verksted - gir høy kosfaktor.
Da Byantikvaren i 2001 bestemte at bygningen i Opplandsgata
skulle få stå, kom kunstnerparet Merete og Peter på banen. Me-
rete er ”moren” til den kjente statuen i Akersgata, VG-mannen.
Det tok 2 år med dugnadsånd for å gjøre om stedet til det jeg våger
å kalle Gamlebyens koseligste restaurant, jazzkafe og galleri, med
kunstnerbolig i andre etasje. I bokhyllen ligger fotoalbummed
bilder av oppussingsarbeidet sammen med historielagets bøker.
I 2011 er Oslo brannvesen 150 år. Da får publikum sjansen til å
oppleve AKT med «Den røde hane galer igjen».
1
3
2
4