65 / 76
det lykkelige valg?
betraktninger
65
Det lykkelige valg?
Det er ikke sant at alt var bedre før. Men det var mye som var lettere.
For eksempel å handle tomater.
For et par, tre tiår siden var det veldig enkelt å handle tomater.
Det var rett og slett å plukke med seg et passende antall av de
røde kulene som lå i en glissen grønnsakavdeling.
Nå er det ikke sånn.Vår lokale Rema-butikk har ofte åtte
forskjellige slags tomater. Alle er røde, men de er i forskjellige
størrelser og fasonger. Og så er prisforskjellene betydelige.
De dyreste kan være ti – 10 - ganger så dyre som de billigste.
Kiloprisene varierte fra 16 til 160 kroner. Etter at jeg begynte å
forske i temaet, har jeg kommet over tomater som koster over
200 kroner kiloen. De er dyrere enn (frossen, importert) biff!
Men å finne ut hvilke tomater som er dyrest og hvor mye
dyrere de er, det er ikke så lett. De finnes i et utall forskjellige
pakninger - stort sett blir de mindre jo dyrere tomatene er.
Dermed ser alle nesten like dyre ut.
Sånn slår valgfrihetens evangelium ut når det gjelder tomater,
men det slår ut på alle andre områder også.
Det er visst fint å ha mye å velge blant.Valgfrihet er et
honnørord. Politikerne bruker det når de argumenterer for
søndagsåpne butikker; når tilhengerne fram, får jeg enda en dag å
handle tomater på, jeg får større valgfrihet.
Og det er klart det er
et gode å ha noe å velge
blant, enten det gjelder
politiske partier eller ost.
Men åtte slag tomater i en
helt vanlig lavprisbutikk,
er det noen mening i det?
For meg blir det i
meste laget. Og så handler den ubegrensa valgfriheten ikke bare
om tomater, den handler om alt.Tilbudet av alt er så rent for
voldsomt, jeg har ikke behov for en diger hylle med mer eller
mindre like frokostblandinger, en vegg med joggesko, to vegger
med nesten-like ski eller hundre og ørten ostetyper.
Jeg skjønner at de små marginene kan være viktige for en som
skal tilVM, men jeg skal bare til Sinober. Og dit kommer jeg uten
å ha valgt den helt rette blant 10 varianter av det som en gang het
blåswix.
Jeg kan spise Jarlsberg-ost hele tida, men jeg skjønner at noen
føler for å kunne variere litt. Men hvor mye variasjon har du
behov for? Når går valgfriheten over fra å være et gode til å bli en
plage?
Det varierer med produktet, de fleste har nok større behov for
flere osteslag enn politiske partier, for eksempel.
Men det går en grense. Problemet er bare; hvem skal trekke
den? Noen steder er det storebror stat som tar den jobben, det er
land og systemer vi ikke liker å sammenligne oss med.
Dermed er det kanskje ingen vei utenom, vi må fortsette med å
bruke kalorier på å pønske ut hva slags tomater vi skal kjøpe til
den sprengte torsken. Makan.
Til slutt en illustrasjon av hvordan valgfrihet og mangfold
kan føre til enfold: For 25 år siden hadde norskeTV-seere valget
mellom NRK. Så skulleTV2 komme på banen. Forventningene
var himmelhøye blant mange i småidretter som sjelden kom på
TV; med dobbelt så mange kanaler ville sjansen for å komme på
TV bli dobbelt så stor, trodde de. Men det er ikke sånn.
Med konkurranse ble tilbudet smalere. Som eneaktør kunne
NRK tillate seg å vise landskamper i bordtennis, seerne hadde
ikke noe valg.
Med en konkurrent fikk NRK en å miste seere til. For
sikkerhets skyld satsa de på det sikre, på det mest populære, på
fotball.
Flere kanaler førte ikke til mer småidrett, ble det fotball fra
flere land i alle kanaler.
I TV-verden er det bøtter av eksempler på det samme; en
kanal får fram et populært konsept, og alle de andre kaster
seg på og forsøker å lage noe lignende enten det er gameshow,
realityprogram eller talentkonkurranser.
Få tar sjansen på å tenke sjøl.
Det er også ei side ved valgfriheten.
Stein Erik Kirkebøen
Journalist
«Vi må fortsette med
å bruke kalorier på å
pønske ut hva slags
tomater
vi skal kjøpe til
den sprengte torsken»