USBL nr. 1 -15

74 / 76

74
byens tilstand friluftsurbaniteten
Men la meg først ta en aldri så liten repetisjonsøving
på omgrepet urbanitet. Oppslagsverket Encyclopaedia
Britannica definerer det slik: 1) den karakteristiske
levemåten til byboere, 2) studiet av de fysiske behovene
til bysamfunnet. Det er i den fysiske tradisjonen jeg
har mitt fag. Men den samfunnsvitenskapelige er også
uhyre interessant, og når de to møtes kan mye bra skje.
«Levemåten», altså, i dette tilfellet vår hang til å søke
rommene rett utafor stuedøra for daglig rekreasjon.
Trening, gåtur, sopp og bær, lysløyper, alt dette som
sikres gjennom det jeg driver en del med, nemlig
reguleringsplanlegging, men som utløses av helt
alminnelige ønsker og krav. Det som i følge svenske,
danske og finske venner skiller ut oss i Norge: det er
mye mer utbredt.
En kompis fra NewYork City som blei med i Marka, sa
at han må kjøre i flere timer for å finne noe tilsvarende.
Venner og kolleger fra Europa
og Asia er himmelfalne når jeg
forteller at vi tar buss eller T-bane,
går milevis på ski, og avslutter
ved en buss som tar 10-15 minutt
før den slepper oss av utafor
kvartalet vi bor i. De er omgitt
av privatiserte landområder uten
allemannsrett og har ingen erfaring
med slikt.
Noen besserwissere vil alltid hevde at fenomenet
viser nordmenns mangel på urbanitet, vi sliter med
vår lengsel tilbake til landlivet og de store skogene.
Drømmen om det tapte paradis, som det også kalles.
Men det er bare p…preik. Det er snarere slik at vi har
gjort nærheten til rekreasjonen i «marka» til en del
av norske byers bymessig kvalitet.Tettheten inngår
i den særegne norske urbaniteten, både den urbane
levemåten og den fysiske urbaniteten.
Husker dere da Narvik hadde alpine worldcuprenn?
Alpinister fra fjern og nær så ut til å styrte seg i sjøen
der de raste ned alpinløyper som stanser i den øverste
gata. Makeløst! Og dette fikk tv-publikum over hele
verden være vitne til. Ingen avstand, by og løyper som
sømløst sammenføyd enhet. Eller når forstadsbanene
en utfartsdag eller treningskveld slett ikke får
færre og færre passasjerer ettersom en nærmer seg
endestasjonen, men tvert om kjører med fulle vogner til
og fra siste stopp. Er ikke dét urbant, så veit ikke jeg.
Da Oslo skulle overbevises om å si ja til OL i fjor
var det framfor alt ett argument som blei kolportert;
at byens befolkning ville få en bråta fine, nye
sportsanlegg. Og det kan Oslo saktens trenge, sultefora
som hovedstaden er på slikt.Tenk dere arenaer
i Groruddalen! Lekkert! Nå passer jo OL best i
diktaturer, der IOC-generalene kan ha seg uten å bli
plaga av frihet, likhet og brorskap. Markedsførerne
forsto at det ene lokkemiddelet som hadde substans,
var anleggene, bymessige arenaer. Men bondefangeriet
slo feil. En kunne være frista til å si at de må lenger ut
på landet med sånt.
Men det kan vi ikke si. Derimot kan vi si noe om et
spesielt trekk ved norsk urbanitet som neppe har sin
make i den industrialiserte delen av verden.Vi dyrker
nærheten til rekreasjonsrommet, ikke avstanden. Det
er ikke noen uoppnåelighet, turløypene ligger ved
bussholdeplassene og T-banestoppene, og det er med
stor selvfølgelighet vi tar dem i bruk.
Min faglige påstand er at turfeltets umiddelbare
nærvær er en viktig del av norsk urbanitet. Beviset
er den store andelen som bruker områdene, og som
oppfatter dem som umistelige. Fenomenet dekker
begge de to definisjonene over: den karakteristiske
levemåten til byboerne og de fysiske behovene til
byene. Derfor finnes markagrensa som sikrer nærheten,
et nesten umulig ord å oversette fordi det ikke har
noe nedslagsfelt i begrepsforståelsen (omtrent like
uoversettelig som «første utepilsen»). Marka må
defineres inn i byforståelsen i Norge, friluftsurbaniteten
finnes! Derfor er vi gjenstand for både beundring og
misunnelse fra fagfolk i min profesjon, sjøl om lite er
skrevet om det under den vinkelen som kan kalles
urbanisme og urbanitet.
Kanskje noen burde?
Friluftsurbaniteten
Det er et særegent trekk ved norsk urbanitet som skiller oss fra våre nabofolk, og
definitivt fra det jeg har opplevd i fjerne strøk. Det er forholdet vi har til marka, dvs. til
de rekreasjonsområdene som ligger umiddelbart inntil byen og som er i bruk hele tida.
Øystein Grønning
Arkitekt og urbanist
Nåpasser joOL
best i diktaturer,
derIOC-generalene
kanhasegutenå
bliplagaavfrihet,
likhetogbrorskap.