67 / 76
67
betraktninger
pike uten svovelstikker
Pike uten svovelstikker
For mange av oss blir det i år vanskeligere enn på lenge å finne den gode, varme
julestemningen. Derfor gidder jeg ikke skrive om jul.
Joda, jeg vet hva en spalte på denne tida av året skal handle
om. Det bør være en ironisk harselering om hvordan jula har
gått av skaftet og blitt handelstandens store høytid. Den ringes
mye mer inn med kassaapparater enn med kirkeklokker.
Selv om halvert oljepris kanskje legger en liten demper på
herligheten.
Men jeg orker ikke skrive om
jul, ikke en gang til. Og dere som
eventuelt har tid til å lese dette
innimellom julebord og julehandel
og juletre og juleditt og juledatt
og ribba som må handles og den
årlige må-vi-be-tante-Bertha-til-
jul-i-år-igjen-diskusjonen – vi
må jo det, har antagelig det lille
barnet som ble født i Betlehem og
hele jula, langt oppunder drøvelen. Puh!
Dette skrives midt i oktober. Julebrusen fra Hamar er
kommet til byen og julemarsipanen er lansert. Når det leses
har det gått et par måneder med jul opp og jul i mente. Og
ennå mangler sju pakker til mottakere som ikke trenger noe og
knapt gidder å ønske seg noe.
Glade jul, hellige jul…
Hva annet enn jul kan det drodles litt festlig om i tider som
disse? Er det egentlig tid for noe som liksom er festlig på den
lille mishandlede planeten vår?
Lenge gikk det bedre, men de siste åra har skyene
i horisonten bare blitt flere og mørkere. Putin, Assad,
IS, Syria, Jemen, Libya, FIFA… Sett herfra har vel ikke
verdenssituasjonen vært dystrere siden den kalde krigens
kaldeste dager. Alt er bare trist.
Og det vonde kommer hit.Vi ser det ikke bare på TV, vi
møter det på gata. Hun som sitter der på hjørnet ved butikken
med en åpen hånd, hun sitter der i regn og sol, i hete og kulde.
Det er lett å trekke parallell til H.C. Andersens gripende og
triste julehistorie. Hvor desperat er hun som sitter der og ser
hvordan vi forlater butikken med poser sprengfulle av alt,
mens hun ikke en gang har svovelstikker?
Jeg er så glad hver julekveld…
Millioner av mennesker i Afrika og Asia er så desperate at
tusenvis av dem ofrer livet i forsøk på komme inn i Schengen-
himmelen mens hundrevis kommer til Storskog på grensa mot
Russland. På sykkel!
Noen av de som er kommet sitter på gata med utstrakt hånd
og en skrukkete kopp mens det sludder vannrett. De sitter der
og har det vel antagelig bedre enn hjemme, men verre enn oss.
Mye verre. For oss er det ille å måtte se på at de har det så
vondt.Vi kan knapt tenke oss hvordan det er å ha det sånn.
Det blir dårlig julestemning av sånt. Selv om ribba er på
tilbud.
De menneskelige lidelsene i vår tid er voldsomme, men
det voldsomste av alt er kanskje klimaet. Stadig oftere får
vi «gleden» av å erfare hva ekspertene har ment med våtere,
varmere, villere. Det kan knapt regne uten at det blir flom og
det går med ei bru her og et hus der. Politikere og forskere får
krangle om det er vi og bilene våre som har skylda, eller om
det er høyere makter og naturens gang. Det gjør ikke så stor
forskjell på kort sikt.
Men selv om det bare er en fattig trøst når du ser huset ditt
danse av gårde på ei flomdiger elv, så er det mange som har
det enda verre. Små øystater er – bokstavelig talt - i ferd med
å gå under.
Deilig er jorden…
God jul, tross alt.
Stein Erik Kirkebøen
Journalist
«For oss er det ille
å måtte
se
på at de
har det så vondt.
Vi kan knapt tenke
oss hvordan det er
å
ha
det sånn»