58 / 76
58
ILL.: ALEX CHAN
betraktninger
DETHJELPERÅØVE
Det hjelper ikke om noe er lett. Kan du det ikke, så er det vanskelig uansett.
Å sykle er bare ett eksempel.
En gang for lenge siden lo jeg godt av en gjeng med engelske
elitesoldater. De var menn i sin beste alder og i utmerket form.
De var på vinterøvelse på Pellestova. Og så skulle de på ski.
Herre min hatt! De veltrente, spreke atletene var fullstendig
hjelpeløse. Plankene skled fra dem og de rulla rundt på
flatmark. Det var komikveld uten like. Barskingene var ikke i
nærheten av å mestre det som er (var?) en selvfølgelighet for
enhver norsk nordmann; å holde balansen oppå et par ski som
ligger ganske stille. Det er lett det, for en som er født med ski
på beina!
Akkurat som det er lett å sykle for en som kan det, eller å
finne coilen for en som har peiling på motorer. Eller å strikke.
Men kan du det ikke, så er det kul i havet.
Engelskmennene kunne det ikke. Elitesoldater, men ski
hadde de åpenbart aldri hatt på beina før,
og da er det vanskelig – selv om det er
veldig lett for oss som kan det.
Jeg tror nok en advokat med snev av
erfaring ville humra ganske godt hvis han
hadde sett hvordan jeg har kåla med å
få overført en del av ei hyttetomt fra min
far, som gikk bort for 25 år siden, til to
av hans tre sønner.To av oss kjøpte ut
den tredje for minst ti år siden. Men vi
har ikke skrivi opp en bokstav noen sted.
Det har jo aldri vært noen vits, alle veit jo
hvordan det er.
Og det er sant.Vi tre veit det godt. Men
vår tid varer ikke evig. Og så overtar en
ny generasjon, og enda en. Hvem veit da hva alle tok som en
selvfølge for mange tiår siden?
Jeg er lite opptatt av formaliteter, men fikk nylig en
påminnelse at det kan være greit å ha orden på dem. Noen
kjøpte ei hytte. Det tok ikke mange dagene før den lokale
bonden var på døra og minnet dem om at de ikke hadde
noen rett til å bruke veistubben inn til hytta. Den lå på hans
eiendom. At de forrige eierne hadde kjørt alt de orka, hjalp
ikke det minste.Veiretten var aldri formalisert. De nye eierne
hadde ikke papir på at de hadde veirett, og måtte gå de 400
meterne til hytta. Eller bli enige med grunneieren om en avtale.
De ble enige. Etter at en passende pengesum skiftet eier.
For meg, som inngrodd bygutt, hørtes det helt vilt ut. Men
grunneieren hadde retten på sin side. Og var skamløs nok til å
utnytte den for alt den var verd.
Derfor begynte vi en prosess med å få formalisert realitetene
rundt vår hyttetomt. Sikkert mye enklere enn å finne balansen
på et par treski. Hvis du kan det. Hvis du ikke kan det, og
er så amatør at du sliter med forskjellen på skifta og uskifta
bo, er det verre å manøvrere mellom hjemmelserklæringer,
egenerklæringer for konsesjonsfrihet, skjøter og andre
dokumenter.
Første forsøk endte rett i toalettet. Skjemaet i tre
eksemplarer med underskrifter fra alle involverte var helt
riktig utfylt, men skjemaet hadde feil nummer.Vi skulle fylle
ut et annet skjema, hvor vi skulle skrive under på akkurat de
samme punktene. Men det måtte være riktig skjema.
Og det var selvfølgelig ikke mulig å overføre den halve
hyttetomta fra vår avdøde far direkte til de to sønnene som
i realiteten har eid den de siste 20 åra. Nei, det måtte gå i
etapper; fra far til mor som også er død, til tre sønner, til to.
Nå er vi på den siste etappen, og har håp om å være i mål før
neste skatteoppgjør.
Vi gir oss ikke, for vi har mange gode og tålmodige hjelpere
i kommuner og Statens kartverk. Får vi det ikke til på første
forsøk, så gjør vi et nytt.
Akkurat som engelskmennene på Pellestova.
Stein Erik Kirkebøen
Journalist
«Og så
overtar en ny
generasjon,
og enda en.
Hvem veit
da hva alle
tok som en
selvfølge
for
mange tiår
siden?»